Mandag 5. august leverte 30 audiovisuelle oversettere som tar oppdrag for BTI klar beskjed til oppdragsfordeler at de ikke ville fortsette å ta oppdrag for BTI før kravene deres om økte honorarer blir imøtekommet.

Alle teksterne har gitt beskjed om at enhver henvendelse angående denne saken skal rettes til NAViO, som snakker på vegne av dem. BTI har hittil ikke svart NAViO, og de har heller ikke svart Klassekampen, som skrev om saken på onsdag 7/8, samt en oppfølgingssak fredag 9/8 (se under)

De har derimot svart teksterne individuelt, der de svartmaler NAViOs “mangel på høflighet og åpenhet for videre diskusjoner” som gjør det vanskelig med produktiv dialog.

NAViO har snakket på vegne av BTIs tekstere i mer enn to år i forsøk på å få hevet honorarene, som er lavest i hele bransjen og i praksis har stått stille i 15 år. Avvisningen og mangelen på forståelse for teksternes situasjon har skapt stor misnøye, og dette har blitt formidlet klart og tydelig fra NAViOs side hele veien. Selvsagt måtte det nå et klimaks, og det ble BTI tydelig advart om i vårt siste møte med dem i juni i år. Deres respons på det var å blankt avslå ethvert krav fra teksterne med påstand om deres honorarer anses som “konkurransedyktige”. Da var det ikke noe mer å snakke om.

BTI, som bransjen for øvrig, ønsker å forholde seg til individuelle oppdragstakere. I praksis betyr dette at det ikke finnes noe forhandlingsrom for teksterne i møte med store, internasjonale byråer. De må godta honoraret de får tilbudt, eller finne seg en annen oppdragsgiver. Derfor har honorarnivået stått stille i så lang tid. Rett og slett fordi det kan. Den svakeste part i næringskjeden tar støyten for at byråene må selge seg så billig som overhodet mulig.

For å tjene til livets opphold som audiovisuell oversetter, må man i dag levere dobbelt så mye jobb som man måtte for 15 år siden for å i det hele tatt forsøke å holde tritt med pris- og lønnsvekst ellers i samfunnet. Dette påvirker selvsagt direkte kvaliteten på teksten man leser på tv, den nest mest leste teksten i Norge.

Hvem har ansvar for det? Teksteren som må jobbe seg i hjel for å kunne betale regningene sine? Byrået som underselger seg i anbudene til sine kunder og lar teksterne ta støyten for prisfallet? Eller Kringkasterne, som er kundene og har et ansvar for å levere en viss kvalitet på skjermen, men aldri følger opp hva som faktisk blir levert?

Dette er ikke bare en fastlåst arbeidskonflikt, det er et symptom på en bransje som sakte, men sikkert har spist seg selv i jakten på lavest mulig pris.

Vel kalles tekst på tv for “Den usynlige teksten”, men den påvirker oss alle mer enn vi er bevisste på. Språklig kvalitet på tv er viktig, og noen må ta ansvar for den. Ikke bare individuelle oversettere som har blitt presset så langt at de ikke lenger kan akseptere oppdrag for et multinasjonalt mediebyrå de ikke har noen reell forhandlingsposisjon overfor. All ære til dem, det er ingen lett beslutning de har tatt og de fortjener all støtte og solidaritet de kan få, som de eneste som tar ansvar for å rope varsku om forvitringen av det norske språk på tv-skjermene våre.

-Helge Vik, styreleder NAViO

Artikkel i Klassekampen 7/8:

https://www.klassekampen.no/article/20190807/ARTICLE/190809978

Artikkel i Klassekampen 9/8: