Før 1997 fantes det ingen organisasjon som ivaretok audiovisuelle oversetteres interesser. Rett nok hadde teksterne i Norsk Tekst AS’ faste stall en liten forening – TNT eller Teksterforeningen i Norsk Tekst – som hadde i oppgave å fremme teksternes syn overfor firmaets ledelse. TNT tegnet en avtale med Norsk tekst i desember 1992. TNT prøvde seg på flere forhandlinger med Norsk Tekst AS, men måtte gi opp. I januar 1997 besluttet et ekstraordinært medlemsmøte å avvikle foreningen i protest fordi TNT ga et skinn av konsensus fra teksternes side hver gang det firmaet gjorde endringer i teksternes vilkår – som regel til det verre for dem.
Norsk Tekst AS hadde vært enerådende som tekstebyrå i Norge helt fra TV3 begynte sine sendinger. Firmaet var underleverandør for Svensk Text AB som leverte undertekster til det som i dag er Viasat-kanalene. I tillegg fikk firmaet kontrakt med TVNorge og TV2. TV2 anså det som lite gunstig at Norsk Tekst AS hadde tilnærmet monopol på det norske markedet og ønsket konkurranse. Man var derfor behjelpelig da Biovisjon AS etablerte Filmtekst Norge AS. Norsk Tekst AS mistet gradvis TV2 som kunde, og etter hvert overtok Filmtekst Norge all teksting for fjernsynskanalen. I løpet av 1996 sa også Svensk Text AB opp sin samarbeidsavtale med både Norsk Tekst AS i Norge og med Dansk Video Tekst ApS i Danmark.
Norsk Tekst AS hadde like før dette utvidet sin frilanserstab fra ca. 40 til nærmere 100 tekstere for å klare den enorme veksten i volum som var et resultat av at stadig flere kommersielle kanaler ble tilgjengelig for norske seere. Dette er grunnen til at svært mange av dagens audiovisuelle oversettere har trådd sine barnesko hos Norsk Tekst AS. Da Norsk Tekst AS fikk konkurranse og mistet mange kunder til Svensk Text og Filmtekst Norge, måtte også de overflødige oversetterne finne arbeid hos konkurrentene, men da ofte til dårligere vilkår.
Et av de grunnleggende prinsippene innen markedsøkonomi er at prisdannelsen skal være fri, altså uten inngrep. Enkelt sagt er det to forhold som styrer prisdannelsen: tilbud og etterspørsel. Når tilbudet på en tjeneste eller vare er større enn etterspørselen, synker prisen. Omvendt, når det etterspørres mer enn det som tilbys, stiger prisen. En skulle derfor tro at prisen i den audiovisuelle oversettelsesbransjen er avhengig av hvor mange oversettere det til en hver tid finnes i forhold til hvor mange audiovisuelle produkter som skal oversettes. Slik viste det seg imidlertid at det ikke er.
Det eksisterer nemlig ingen reell priskonkurranse oversetterne imellom. I stedet foregår konkurransen oversetter- eller tekstebyråene imellom. Og det er klart, jo flere tekstebyråer, tilbydere, jo sterkere blir presset på prisen. Problemet er bare at det er et begrenset antall oversettere som stort sett følger oppdragene, uansett hvilket byrå det er som kan tilby dem. I en ideell verden burde byråene være utsatt for konkurranse på to fronter. Den første burde vært konkurransen om å skaffe oppdrag. Konkurranseforholdene burde ha dreid seg om å tilby lavest mulig pris, men også best mulig kvalitet, leveringsevne, punktlighet, fleksibilitet, mangfold av språk – både kilde- og målspråk – og mange andre elementer. Den andre konkurransen burde ha vært overfor oversetterne. For å skaffe seg de best kvalifiserte teksterne, burde byråene vært interessert i å tilby best mulig betingelser.
I stedet har det vært slik at byråene skaffer seg sine kunder, ofte med pris som eneste konkurransemiddel, og deretter, ut fra en omvendt kostnadskalkyle, dikterer hvor mye oversetteren er verd. Alle oversettere får samme godtgjørelse fra det samme byrået.
Som en konsekvens av det ovenstående er betingelsene, blant dem den økonomiske godtgjørelsen, blitt stadig forringet.
Naturlig nok ble behovet for å kunne opptre samlet fremtredende da oversetterne begynte å følte konsekvensene av konkurransen i markedet. Mange av oversetterne søkte etter en organisasjon som kunne ivareta deres interesser overfor de mektige – og egenrådige – oppdragsgiverne. I løst sammensatte grupper gjorde oversetterne framstøt overfor de etablerte fag- og interesseorganisasjonene. Norsk Journalistlag (NJ), Norsk Oversetterforening (NO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) var blant de mest aktuelle. Mange ble medlemmer av Norsk Journalistlag, og noen av oversetterne, som tilfredsstilte opptakskravene de to oversetterforeningene stilte, ble også medlemmer der. Dette skjedde stort sett i 1996, da presset på de audiovisuelle oversetterne begynte å bli uutholdelig stort.
Etter et knapt år merket imidlertid mange at Norsk Journalistlag ikke var en god nok organisasjon for dem. Foreningen var ikke rettet inn på å bistå i de spesifikke problemene oversetterne fikk. Derfor gjorde en hard kjerne av audiovisuelle oversettere et framstøt mot de to oversetterforeningene for å få til en mer eller mindre kollektiv innmelding av av-oversettere. Heldigvis, kan vi si i dag, var ikke disse oversetterforeningene innstilt på å endre sine opptakskrav på en slik måte at også audiovisuelle oversettere fikk adgang. I stedet oppfordret disse foreningene disse teksterne til å etablere sin egen forening. De mente alvor og tilbød både finansiell og praktisk bistand ved en slik etablering.
En gjeng bestående av sju audiovisuelle oversettere påtok seg, i ren dugnadsånd, å forberede etableringen av en ny interesseorganisasjon. Gjengen besto av tekstere fra tre oppdragsgivere. Norsk Tekst-tekstere, Svensk Text-tekstere og NRK-tekstere. Gjengen møttes jevnlig fra våren 1997 og arbeidet munnet ut i en strategiplan, vedtekter og et navn. Norsk audiovisuell oversetterforening skulle organisasjonen hete. Forkortelsen skulle være NAVO. Men så ble det klart at dette akronymet var opptatt! Sågar av en organisasjon som den nye oversetterorganisasjonen etter hvert kunne få som motpart! Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning. Forvirringen ville sikkert bli stor dersom oversetterne i NAVO skulle møte arbeidsgiverne i NAVO. Derfor ble det stukket inn en liten ”i” mellom og det lett gjenkjennelige akronymet NAViO var unnfanget.
Om kvelden den 15. oktober 1997 hadde den initiativrike gjengen – teksterkomiteen – invitert alle audiovisuelle oversettere de kjente til, til et konstituerende møte i Forfatternes Hus i Rådhusgata 7. Frammøtet var overveldende. 31 audiovisuelle oversettere satt i salen i tillegg til to observatører fra henholdsvis Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Protokollen fra det konstituerende møtet er gjengitt i sin helhet under menyvalget ”Årsmøter” til høyre i skjermbildet.
