Forskning

Det er ikke overveldende mye som foreligger av forskning på feltet teksting og dubbing. Tvert imot foreligger det skuffende lite. Merkelig, egentlig, ettersom dette er et felt de nordiske landene burde ha stor ekspertise på. Norden har tross alt brukt teksting som hovedmetode når det gjelder gjengivelse av fremmedspråk på kino og fjernsyn helt fra starten av. Det kan vi takke dels trange økonomiske kår for, og dels at befolkningen i Norden stort sett har hatt en høy grad av lese og skriveferdigheter.

Det er også merkelig sett på bakgrunn av at folk flest blir eksponert for enormt store mengder skriftlig norsk via de to remsene med tekst nederst på kinolerretet og fjernsynsskjermen. En skulle tro at samfunnet var litt nysgjerrig på hvordan dette påvirker allmennhetens språklige evner – sånn generelt sett, altså.

 

«Den usynlige teksten»

Her nedenfor kan du laste ned en pdf-utgave av en rapport bestilt av NAViO fra IMK tjenester ved Instituttet for medier og kommunikasjon, UiO. I sammendraget til forskningsrapporten heter det:

«Den usynlige teksten er en undersøkelse av TV-teksting på de mest sette kanalene i Norge. Gjennom den hittil første, brede kvantitative undersøkelse av fenomenet i det norske TV-universet, fokuserer rapporten på den daglige eksponeringen for teksting, dvs. hvor mye tekst en seer kan lese på skjermen en vanlig TV-dag. Studien viser at eksponeringen for teksting på TV tilsvarer omlag 17-18 romaner i løpet av et år, dersom en faktisk leser alt som vises på skjermen mens en ser på TV. Det har ligget utenfor rammene av undersøkelsen å gjøre en egen studie av hvor mye en faktisk leser av den teksten en eksponeres for. Om en imidlertid antar at en seer kun leser halvparten av teksten han/hun eksponeres for, viser studien at kun avislesing kan sies å være en viktigere kilde til lesing enn TV. Vi leser altså mer tekst på TV enn i bøker!

Undersøkelsen tydeliggjør også at lesing av teksting på TV er jevnere fordelt blant folk (f.eks. i forhold til alder og kjønn) enn både lesing av bøker og tekst på internett. Dermed er det rimelig å anta at TV-teksting ikke bare er den nest viktigste kilden til lesing av norsk skriftspråk, men også når ut til bredere lag av befolkningen enn andre skriftmedier (med mulig unntak av aviser).

Som kilde til skriftlig lesing synes TV-teksting særlig viktig i den store gruppen hørselshemmede, og barn og unge. Mens førstnevnte hittil har vært i fokus for kulturpolitiske vurderinger av TV-teksting, har barn og unge vært mindre drøftet. Undersøkelsen viser at barn og unge i lesealder i snitt eksponeres for større tekstmengder enn gjennomsnittet i befolkningen. Imidlertid er både de sjangrene og kanalene barn og ungdom ser mest på de samme som tar i bruk det en kan kalle de kvalitativt dårligste oversettelsesmåtene (dvs. såkalte maskinoversettelser og andrespråkoversettelser). Undersøkelsen av omfanget av teksting på norske skjermer tydeliggjør dermed også behovet for å sikre god kvalitet både på oversettelsene og den norske språkbruken, og for økt fokus på teksting forskningsmessig såvel som kulturpolitisk.»

Rapporten finner du her, på norsk og engelsk:

LEGG UT NORSK VERSJON HER (kommer senere)

The Invisible Text_eng v1.2.pdfThe Invisible Text_eng v1.2.pdf